Jeg har elsket David Bowie siden jeg var 5 år gammel. Siden jeg nå er over 30 år, betyr det at jeg har vært fan i over 25 år. Det er lengre enn noen mennesker jeg kjente har levd. Og en fan, elske en kunstner for deres arbeide, er det ikke mange som gjør i dag. jeg flirer ikke av han i de grusomme 80-årene, jeg lo ikke av ham da hans x-kone avslørte at han hadde hatt et “opplegg” med Mick Jagger i begynnelsen av 70-tallet. Jeg har kjøpt hvert et album. Jeg har aldri sagt at han “har mista grepet”, for han kan jo ikke lage samme type musikk i dag som han gjorde på 70-tallet. Og sånn er det å være en fan. Jeg elsker alt som er David Bowie.
Min første kassett; David Bowie, min første yndlingssang; Scary Monsters (and Super Creeps). (Scary Monsters And Super Creeps;1980) Jeg har brukt talløse timer foran speilet og sunget Bowies sanger med et gammelt telefonrør som microfon. Jeg synger ham ikke så bra, men jeg gjør det. Når jeg virkelig skulle slå på stortromma iførte jeg meg en svart kjole med grønne prikker fra 70-tallet (okkupert fra mammas klesskap) og sang Beauty & the Beast. (Heroes, 1977)
Jeg har dessverre aldri fått fortalt David det her.
Og hvis ikke det er pinlig nok med det jeg avslører opp her, at jeg brukte å sitte på badet og agere at jeg var David Bowie. Av en eller annen grunn var baderommet den beste plassen å gjøre det på. Jeg hadde å en parykk med ekkelt rødt “hår” for å være likens som David på coveret av Diamond Dogs. Jeg oppfant “danser” til hans sanger, og favorittrutinen var livealbumet Live in Philadelphia (1974) og nummeret Sweet Thing. Det er et parti i midten der, hvor David snakke/synger til en enslig saksofon og det var perfekt til dans. Eller det var vel mest håndbevegelser det var snakk om, noe som ikke helt kvalifiserer til dans bestandig. Uansett så husker jeg fremdeles på dansen.
Jeg husker timene lyttende til radio i håp om å få med meg minst en Bowiesang dagen. Vi hadde ikke nedlastningsmuligheter fra internett da jeg vokste opp, vi hadde ikke MTV, ikke TV2, vi hadde bare den beste, NRK og de sendte lite filmvideoer da jeg vokste opp. Heldigvis var jeg på et vis berget, fordi jeg hadde en ung gudfar som lot meg dyrke Bowieinteressen og kjøpte kassetter til meg. Så lærte jeg meg å spille trompet og den første låten jeg lærte meg på egen hånd var Scary Monsters. Da følte jeg meg som den heftigste dama i verden.
Og du vil faktisk aldri høre meg si det om en annen gammel fyr; men David Bowie er den eneste eldre mannen jeg ville ha pult vettet ut av så det suste etter. Han er også den eneste (utenom Åge Aleksandersen(uten sammenligning forøvrig!)) jeg vet om som har blitt flottere som eldre enn han var som ung. Og det skal godt gjøres om sant skal sies.
Mine omgivelser har med få unntak vært overbærende med den her besettelsen med Bowie. Mine foreldre er i samme aldersgruppe som mannen, men ingen av de hadde helt sansen. Faren min var en Elvisman og mora mi hadde en hang til The Everly Brothers. Dog så fattet hun at da en jubileumsjonsert på TV2 i anledningen Bowies 50-årsdag var en stor begivenhet. Hun kjøpte faktisk sjokoladepudding og vaniljesaus for at jeg skulle få kose meg til den. Og nikket anerkjennede da det var 13 musikere som satte i gang i den mektige Afraid of Americans (Earthling; 1997).
Og mitt yndlingsalbum? Jo, det er Outside fra 1995. Der beviste han for godt siden det begredelige 80-tallet at han var i slaget igjen, og dro igang med et konseptalbum som er på høyde med The Wall. Albumet huser det vakreste nummeret Strangers When We Meet, og det har vært min yndlingssang siden.
Og ja, jeg klarte ikke å motstå fristelsen, jeg må bare ha et bilde av geniet i den her bloggpost. Bær over med en stakkars trønderkjerring.
Min kjære er også DB fan. Jeg har ikke helt taket på den musikken.
Jeg må tilstå en ting. Skulle jeg noen gang ha pult en mann måtte det vært David Bowie
Er også Bowie-fan siden barndommen. Hadde gleden av å synge “Heroes” på min 40-års-feirings-konsert, det var schwææært. Mitt fav.album er Aladdin Sane, og mannen er fantastisk også i dag, helt enig med deg.
Det er virkelig artig å lese om ditt forhold til Bowie. Har vært fan selv siden jeg var 9, og jeg startet også opp med Scary Monsters. Siden den gang har Mr. Bowie vært en av ytterst få artister som man kan si er et slags soundtrack til mitt liv. Og ja, Outside er MASSIV!
Seriously? DAVID BOWIE?
Jøss. Visse ting vil jeg vel aldri forstå.
Merethe: Du må bare gi deg over, det er så mye god musikk her.
Trond: Godt valg!
Trine40: We can be Heroes, just for one day!Alladine Sane er heftig, og det er så mye i det albumnavnet. A lad insane, f.eks…
PM: Scary Monsters er en sang som unger faller for, og han er lydsporet i vårt liv.
Maren: Du må gi ham en sjanse, start med Outside du, og du er hektet.
Det er mere realistisk å satse på Senjaværingen, enn på Bowie da.
Jeg har valgt ut en Bowie sang til min begravelse. Kan du tenke deg hvilken?
Betty
Ja, og så må jeg nevne at jeg malte coveret til Diamond Dogs med mye møye på ryggen av min russefrakk i 1985, og sang “Life on Mars” på eksamen i hovedinstrument vokal da jeg tok mellomfag i musikk. Det er faktisk ikke så lenge siden. Ikke bare musikken som fascinerer, men evnen til å fornye seg så til de grader – i motsetning til de som gjentar seg selv til det kjedsommelige. Og mannen er lekker!
Ha ei god natt!
Her er vi på nett!
Jeg elsker Bowie, og det største høydepunktet i min DB fankarriere var konserten på Koengen for et par år siden! Det var det største, sto klistret opp i senen med stjerner i øynene! *sukk*
For en flott beskrivelse! Selv sultestreiket jeg i nesten en uke for å få dra til Gøteborg som 15-åring. Til slutt rømte jeg.
Ah, min aller første egenkjøpte LP var også Bowie. Da var jeg åtte, og plata er fortsatt en av mine favoritter. Jeg husker veldig godt den feelingen jeg fikk da jeg satt og vaklet på en barkrakk inne i platebutikken og fikk Scary Monsters gjennom øreklokkene. Det var en av de fineste og skumleste sangene jeg hadde hørt
)
-selv om jeg nok må si at jeg liker albumet Hunky Dory hakket bedre. Hele sommeren ligger komprimert i den plata der.
Jeg møtte en mann i Venezuela som lever på båten sin. Det har han gjort i 10 år. På båten følger han vær og vind som det passer seg, han leser bøker og skriver dikt. I ti år før han flyttet på sin egen båt jobbet han på andre sine båter. På en slik båt gikk det til at han møtte David Bowie. Bowie kommer av og til på båten hans. Da seiler de rundt, drikker (Bowie gjør visst en hel del andre ting også), og leser poesi de har skrevet for hverandre. Bowie har skrevet en sang om min venn som heter Joker Man. Det er alltid gøy å møte mennesker med historie.
og umiddelbart ante det meg at jeg husket feil (siden jeg omgikk min regel om alltid å etterse opplysninger før jeg trykker ‘submit’), tenkte hardt etter og kom på at det er Bob Dylan som er en venn av min venn. Bær over med meg. Det er sent på natten, jeg er ør av druer og ensomhet og jeg har aldri hatt et forhold til noe menneske som det du beskriver til David Bowie. Det aner meg at jeg har gått glipp av noe.
Du bør få med deg The Prestige. Han har en rolle der.
Så bra. Vet det er seint å kommentere mange uten etter posten, men jeg blir alltid glad når det er Bowie-frender som står frem. Jeg kopierte platecover på buksene mine, tegnet svære plakater og grein meg til pressebilletter til Gøteborg. Nå for tiden sjekker vi hvor han skal ha konsert og hvor vi kan få billetter, og så reiser vi rett og slett på konsert. Vi har sett mange storbyer på denne måten. Perfekt ferietriks.
Jeg tror fremdeles jeg kunne fått med meg 48 000 kroner fra Kvitt eller dobbelt….
[...] kjenner bare en glede stige opp i meg når jeg hører musikk fra ham, har vært fan siden jeg var fem år. og når jeg får se ham også, så er lykken [...]
[...] + Scary Monster .- Bowie er Gud mann, fatt det! Jeg er totalt blodfan. Jeg vil oppfordre alle andre til å bli det [...]